Å overgi oss - surrender - er å gi oss hen til en virkelighet - uavhengig av våre forestillinger og vår identitet – som er der, naturlig til stede i oss. Noe naturlig og sant - i hvilket vårt Selv trer fram. Det bærekraftige og subjektive Selv.

Det som skjer nå - i stedet - er at vi gjennom våre anstrengelser - gjør det motsatte. Noe annet, og helt fremmed for oss, og det etter å ha gitt etter for press. I det vi strekker oss etter det, som de omkring oss velger for oss, og som de mener er riktigere for oss. Disse anstrengelser blir til fordi vi ikke har den nødvendige tillit til det som allerede er der … fra naturens side. Og som alene er nok …
 

La oss derfor lære av kroppen og hvordan den gir seg hen – det ved å la oss lede av gravitasjonskraften. Som retningsgivende. En overgivelse hvor kroppen tillitsfullt tar imot forsikringene fra omgivelsene om at den er trygg. Slik et barn gir seg hen i sin mors favn. Og finner hvile i et trygt leie.

Slik kan vi gi oss hen … til det store dypet i vårt Selv. For så å finne en stillhet løsrevet fra de mange følelser og tanker som river og sliter i oss, og som ikke lar oss leve i fred. Og hvis vi gir oss hen til vårt Selv, vil vi kunne frigjøre oss i fra dem alle. I det vi ikke lenger gir dem makt over oss. Den eneste vegen vi kjenner, som viser seg å føre fram er Compassion : å ikke sette oss opp i mot dem – verken ved å skyve dem i fra oss eller ved å trekke oss unna. Og det gjør vi – mens vi forbir trygt forankret i vårt Selv – nysgjerrig og overrasket til stede – ved ikke å dømme noe av det vi ser.

En frigjørelse som er mulig i det vi lar oss lede av kroppen, gjennom en overgivelse i en retning slik gravitasjon viser oss : videre til et stille rom i dypet av oss Selv hvor vi gjenopptar vår deltakelse i en bevissthet som gjennomtrenger oss og favner om hele den virkelighet vi tar del i.

​

​

​

​

​

​