det blir igjen ..... etter at alt det som er tillært slipper taket på oss


Selvet blir oss til del gjennom en trygg forankring i kroppen og ved at vi viser tillit / hengivenhet til det som stiger fram - der,  fra dypet i oss. Den tause dialogen som finner sted mellom det vi i sannhet er, og det vi mener oss å være. Ordløs – for i det vi blir sanne er det ikke lenger noen sannhet å meddele oss. Vi er det som tidligere ble meddelt oss. Av det følger en stillhet. En dyp stillhet. En stillhet vi ikke har erfart siden de tidligste barneår … en annerledeshet vi i det daglige ikke kan forestille oss. Vårt autentiske Selv.

 

Blir vi med det en nobody, et viljeløst vesen uten lyst til å gjøre noe – nei, på ingen måte. Snarere tvert imot. Med adgang til vårt Selv gjør vi anvendelse av alle de gaver livet gir oss, i det vi samtidig får energi tilstrekkelig til å gjøre bruk av dem … Livet fortsetter som før, og ofte - uten de store forandringer på det ytre plan – men på det indre plan derimot, der vil ting se annerledes ut.

Å gi seg hen, ta motet til seg, og våge å slippe alle de Ego States / Ego Tilstander vi klamrer oss til – i et lønnlig håp om å kjenne oss trygge - det er dette J.Chr.Thorkildsen kaller Ego State Release / Ego Tilstander. Ego State / Ego tilstander er, ifølge ham, en identitet som skapes i oss gjennom oppveksten ved at vi tar til oss og identifiserer oss med det som blir sagt eller gjort med oss. Som barn er vi avhengig av støtte fra våre omgivelser - så ved å være og gjøre slik de vil - håper vi at de fortsatt vil være glad i oss. En kjærlighet vi, på grunn av vår unge alder, ikke kan være foruten. Frykten for å ikke lenger ha adgang til denne gjør at vi – helt ubevisst - bøyer av og lar oss forme. Slik omgivelsene forventer av oss. På den måten skapes en rekke former for identitet som er vårt virkelige, naturlige og autentiske Selv fremmed.

Traumer muliggjøres ved at vi lever atskilt fra Selvet. Et traume er smerten ved å leve i utlendighet – i et fremmed land – uten lenger å være oss bevisst hvem vi er. Og uten muligheter til å uttrykke det. Dette legger beslag på hvordan kroppen utfolder seg. Energiene holdes tilbake uten å komme til anvendelse – mobilisering til tross, og det med de mange symptomer som følger.