et paradoks
det store paradoks - frykten for å bryte den gamle avtalen .......................
Helt til å begynne med, i det første leveår, er den trygghet - som våre nærmeste gir oss - den eneste som vi er oss bevisst. Derfor er vi helt avhengig av dem. I ett og alt. Hva de enn krever av oss, må infris, slik at vi fortsatt får tilgang til det vi må ha fra dem. Vi har ikke noe annet valg enn å innrette oss etter dem. Hva det nå enn er - å være på den og den måten, og gjøre som de forventet av oss. Hvis ikke - får det konsekvenser. Er ikke vi villig til å innfri deres forventninger og gjøre som det blir oss fortalt - vil vi etter hvert føle at deres støtte og omsorg uteblir. Og med det - en voksende frykt. Avvist, som vi vil føle oss, alene, engstelige og i dyp isolasjon ...
Deres støtte og omsorg er betinget av at vi gjør som de vil - at vi lar oss forme og bli slik de ønsker. Vi kaller dette betinging. Denne avtalen - som vi vel kan kalle det - gir oss adgang til en støtte og omsorg - og blir for oss et holdepunkt, som gjelder i våre liv også som voksne.
Det våre nærmeste omsorgsgivere ikke gir eller lærer oss er å vise vårt Selv - den indre kjeren i oss - tillit. Tillit til vår essens, til det å være - og kjenne den trygghet det gir oss. En trygghet som er vår egen, og som ikke trenger å bli bekreftet. Det gjør at vi kan være tro i mot de aller dypeste ting i oss - og ikke leve på akkord med dem. Være ekte og sann.
Mange mennesker opplever at tiden de tilbringer sammen med sine nærmeste, skaper dype sår. Omsorgsgivernes adferd virker skremmende på dem - og gjør det nødvendig for dem å beskytte seg selv - enten gjennom å trekke seg unna, eller ved å sette seg aktivt til motverge. Men som de små og forsvarløse mennesker vi i den alderen er, blir vi i stedet overveldet. Overveldet både av den overmakt de representerer, men også fordi vi er lojale. De representerer den enste trygge forankring vi kjenner. Vi er sjanseløse - uten noe reelt valg. Vi stivner eller fryser til, blir immobilisert, og den energien som ellers naturlig anvendes til å beskytte seg - blir nå værende i systemet. Like inn i voksen alder.
Den dynamikken vi slik blir en del av, internaliseres. Den blir til et indre landskap, hvor de enkelt behov vi kjenner får sine egne representanter. Vi kaller dette Ego Tilstander. Således finnes det representanter for hver av aktørene i dette drama ...
Og dette er vårt dilemma, frykten for å bryte den gamle avtalen, gjør at vi forblir i dette uavsluttede drama. Kroppen får ikke lov til å fortelle sin historie ferdig, og fortsetter å bære på den, med alle de tegn det innebærer. Gjennom å bryte den gamle avtalen vil vi nemlig utløse en masse frykt. Det får store konsekvenser. Og det er en av de største utfordringene vi står overfor. Skummelt som det er.