Gjennom å overgi oss til gravitasjonskreftene viser vi tilværelsen tillit. Det betyr at musklene i kroppen slapper av. Og det bare etter at beskyttelsesrefleksene er blitt fullendt - at vi av den grunn ikke lenger befinner oss i en alarmtilstand. Der vi kan finne hvile og ro. Tankene stilner. Og det dreier seg i større grad om dette øyeblikket og hvor vi befinner oss her – midt i livet med alle de mulighetene det byr på.

 

En forankring i kroppen med den følsomhet det gir oss, gjør at vi blir mer empatisk – og utrykker trygghet og varme overfor omgivelsene. Det gir oss en frihet til å uttrykke oss, uten å bli styrt av skyld og skam. Dette at vi ikke lenger holder noen av våre beskyttelsesreflekser tilbake gjør kroppen tilgjengelig. Uten å leve i dissosiasjon. Vi er ikke lenger redd for å la oss forene med den. Vi møter våre omgivelser i fysisk samrøre. Vi våger både å berøre og å bli berørt – og er derfor under påvirkning av Oxytocin.

​

Bevegelsene mykner opp, får sin egen skjønnhet og ynde over seg, og vi blir med det under innflytelse av GABA Gamma-AminoButyric Acid. Blodtrykket blir jevnere – og våre indre organer kan hvile.

​

Vi ser hvor tydelig dette blir i kunst : Hvis vi spiller J.B.Bach med mye spenninger i kroppen blir musikken mental, tørr, rigid og formløs. Denne usikken er særlig sensitiv overfor gravitasjon og motvirkningen av den, så ved ved å la anslaget bli styrt av gravitasjon – og våge å slippe kroppen inn i den, får musikken en større dybde. Den blir spirituell, varm og myk i formen.

 

Og med det kommer den iboende bevegelsen tydeligere fram …

​

 

​

​

​

​