Leder for Justis- og Beredskapsdepartementet, Sylvi Listhaug, uttalt i et intervju med TV2 Nyhetskanalen den 20. januar at de som forgriper seg på barn er monstre. Uttalelsen utløste en rekke reaksjoner, men Sylvi Listhaug synes fortsatt å stå på sitt. Hun sier om det at det er å kalle en spade en spade.
 

Bare så at det ikke er noen tvil, jeg forsvarer ikke på noen måte de handlingene hun taler om. Klare avvik fra det naturlige. En perversjon – det må vi vel nesten kunne gi oss lov å kalle det. Grenser blir overtrådt – i et asymmetrisk forhold og hvor den ene part ikke besitter den nødvendige styrke og evne til å beskytte seg - med mulighet til å si nei. For et sårbart barn, ennå tidlig i sin modning og uten å ha oppnådd den nødvendige individuasjon – er det svært vanskelig, om ikke umulig, å sette seg opp imot en type manipulasjon med elementer av straff og belønning. Til hvem skal barnets lojalitet rettes. Et ikke utkrystallisert Selv stiller seg nok i så måte langt bak i køen. Det blir vanskelig, svært så vanskelig – og med de personlighetstrekk som på den måten utvikler seg.
 

Den som forgriper seg har også vært barn en gang. Og de avvik det her er tale om oppstår allerede i tidlige alder og under omstendigheter som er helt umulig for et barn. Så umulig at de forstyrrer et barns naturlige utvikling. De oppstår ikke i et vakuum. Det er helt utenkelig. Såpass tillit har vi til vår i dypet iboende autentiske og naturlige intelligens.
 

Men å kalle de som forgriper seg på barn et monster bidrar ikke til noen forløsning. Personlighetstrekk oppstår i vår kontakt med omgivelsene og knytter seg til stadig gjentatte meldinger vi mottatt om oss selv fra omgivelsene, og som karakteriserer hvordan omgivelsene oppfatter oss. At vi er sånn og sånn, og at det og det ikke er bra nok og at vi i stedet burde være sånn. Det samme gjør de sterkeste av våre opplevelser. Ingen ting av dette har noe med vår aller innerste virkelighet å gjøre. Vi må være oss selv fullt for å vite hvem vi er – vårt selv kjennes ikke fra utsiden. Ikke en gang gud vet det, derfor må gud gjennomtrenge oss og gjøre oss til del i seg.
 

Vi får under oppveksten ikke mulighet til å bli kjent med vårt Autentiske og naturlige Selv. Vidunderlig som dette er – og som gjør oss til deltaker i en bevissthet som gjennomtrenger både oss selv og alle de som omgir oss, og som gir oss anledning til å avstemme våre handlinger i forhold dem.

Sine handlinger til tross – den som forgriper seg er også deltaker i denne, selv om vedkommende i øyeblikket ikke er seg den bevisst. Glemt som den for lengst er. I mitt yrke som psykoterapeut er jeg avhengig av å gjenopprette og bygge allianser med denne – for den alene gjør oss tilstrekkelig trygg, trygg nok til å gi oss ut på den lange reisen hjem – hjem til oss Selv. Fri fra alle de ting som gjør oss fremmed overfor vår natur og vårt Autentiske Selv. For det var frykt som i sin tid gjorde at vi vek bort fra denne …
 

Dette å skyld eller skam belegge, og utsi en slik dom – bidrar til at frykten opprettholdes, at vi i stedet mobiliserer for å beskytte oss selv, og at overgriper – for eksempel - derfor ikke ser seg i stand til å starte på den lange reisen hjem. Med så mye frykt i seg vil ikke overgriper evne å møte de mange spøkelsene ansikt til ansikt. De gamle spøkelsene konsoliderer dermed sin makt, dessverre … og det med Sylvi Listhaugs hjelp, utilsiktet som det uten tvil må være.

 

Psykoterapeut Jørgen Chr. Thorkildsen, MNFP, NFKUT, SEP, KSTF
surrender / s-ecs

.

​

​

​

​

​

​