Artikkel : hvordan forholder vi oss til de som avsløres .................


Begrepet #metoo oppsto så sent som i Oktober 2017, og spredte seg på nettet som et hashtag eller som det heter på norsk : emneord. Ordet begynner med symbolet #, og er en måte å kommunisere rundt et gitt emne på nettet – særlig i sosiale medier. Budskapet, som det er tale om, avdekker en utbredt og vedvarende bruk av seksuelle trakassering og overfall ved bruk av vold - på arbeidsstedet. Det hele startet med en rekke anklager mot den amerikanske filmprodusenten Harvey Weinstein. Hele 80 kvinner har til nå meldt i fra om slik adferd fra hans side.

Ordet #metoo ble første gang brukt av den sosiale aktivisten Tarana Bruke for å gjøre ofre for overgrep oppmerksom på at de ikke er alene. Den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano gjorde ordet alminnelig kjent da en venne av henne bad henne om å gå ut med en oppfordring på Twitter om at alle som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep gikk ut med et #metoo på nettet.

Siden Oktober 2017 har det kommet fram at en rekke menn har utsatt kvinner for uønsket seksuell oppmerksomhet – og som i mange tilfeller har endt opp i overgrep ved bruk av tvang. De fleste menn er dog, i likhet med meg, enige i at dette er uakseptabelt. Intim kontakt må være basert på gjensidig tillit og respekt – sårbare som slike situasjoner alltid er.

Og verre blir det i de tilfeller hvor overgrepet utføres av en overordnet på jobben, med mulighet til å straffe eller belønne – og på den måten frata kvinnen muligheten til fritt å kunne avvise ham og sette grenser overfor slike tilnærmelser. Helt uakseptabelt.

La oss se litt nærmere på overgriperen. I dette tilfellet mannen. Hvem er han? Det er ikke alltid like lett å forutse hvem denne kan være. Sammensatt som han jo er.

Mange forhold spiller inn. Oppvekstforhold spesielt. På hvilken måte blir vi som gutter møtt av vår mor. Hvilken modell for kvinner setter hun opp for oss. Inngir dette til respekt eller snarere forakt. Gjør hun oss tilstrekkelig trygge – eller finnes det et behov i oss for å beskytte oss. Og hva med våre søstre, er det noe der i forhold til dem.

La oss for all del ikke glemme far. Hvilken modell setter han opp for oss i sin behandling av mor. Er den kjærlig og respektfull, eller det motsatte? Begge disse, sammen med resten av den nærmeste familie, er vår søyle og grunnvoll de første årene. Alt det de sier og gjør bidrar til å forme oss – til å utvikle deler av vår personlighet.

Vårt Autentiske Selv er i motsetning til personlighetstrekkene – en dyp tilstand i hvilket vi ikke lenger er under innflytelse fra omgivelsene. Den utgjør en barnlig uskyld i hvilket vi lever i kraft av vår natur. Best skikket til å overleve i den.

Disse personlighetstrekkene oppstår i ulike situasjoner og har derfor lite med hverandre å gjøre. Således kan vi være umoralsk i et øyeblikk – når situasjonen vekker i oss assosiasjoner til det, og moralsk i et annet.

Personligheter som bunner i et uforløst forhold til kvinner, en ubevisst frykt, et behov for å beskytte seg, hevnmotiver etc – alt dette kombinert med undertrykket seksualitet er en giftig blanding …

Moralsk blir vi først når vi blir eksponert. Da vil situasjonen vi befinner oss i, vekke assosiasjoner til stunder hvor vi tidlig i livet ble irettesatt. Med påfølgende følelse av skam og skyld. Mindreverd og utilstrekkelighet. En farlig kombinasjon ute i naturen …

Blant pattedyr ute i naturen er det slik at adferd blir korrigert gjennom bruk av skam og skyld. Dog kun kortvarig, som del i artenes tilpasning. Slike prosesser – og dette er viktig - blir i naturen ikke forstyrret av forestillinger om moral – slik at skam og skyld etter kort tid tas tatt bort av hensyn til artenes overlevelse. Gjennom kjærlig omsorg. I naturen er nemlig en vedvarende skam og skyld, og alt det det gjør med oss, ensbetydende med å gå til grunne.

Skam og skyldbelegning er derfor lite egnet til å forløse oss fra destruktive personlighetstrekk. De bidrar i stedet til å opprettholde dem, gi dem ny næring og skape en rekke nye.

Det massive fokus – med skam og skyldbelegging til tross. En kortvarig bedring, i beste fall, er det vi ser - ellers synes ting å bli ved det gamle. Bare to måneder etter de første oppslagene ble det avholdt en gallamiddag i Presidents Club på luksushotellet The Dorchester i London. Og hva skjedde. Jo, tafsing, nærgående og slibrig oppførsel – enda en gang. Alle oppslagene i media til tross. De hadde leid inn 130 kvinner som vertinner. Og kravene som ble stilt til dem var at de skulle være høye, tynne og vakre av utseende – iført sexy sko, svart undertøy og korte skjørt. To journalister hadde sneket seg inn blant dem, og dermed var det gjort. De sørget for å gjøre det kjent for all verden.

Gjennom å bli eksponert på denne måten, kjenner vi alle behov for å beskytte oss. For smerten ved å kjenne at vi ikke blir elsket, at vi ikke er bra nok og at det er noe veldig galt med oss blir tung å bære

Det er min hellige overbevisning – og dette vet jeg gjennom egen erfaring – at et personlighetstrekk går i oppløsning kun når vi er trygge nok. Dette fordi ethvert personlighetstrekk i dypet av sitt vesen er basert på frykt, subtil som den kan være.

Skam og skyldbelegning gjør det bare verre. Det får oss til å mobilisere for å beskytte oss selv. Det skaper nye personlighetstrekk, og gjør vår byrd enda tyngre. Det er ingen helning i det.

Kun dette å kjenne seg trygg gjennom kjærlig omsorg, til vårt Autentiske Selv – genuin og ekte. Uten skjulte agendaer eller uavklarte konflikter. En dyp og avklaret hvile. Ukjent for de fleste av moderne mennesker.

Naturen – intelligent som den er - viser oss veg, gjennom å harmonere vår adferd i forhold til et Autentisk selv, ved et kjærlig korrektiv, som i naturen. Da alene er vi trygge nok til å ta det til oss, samtidig som det vekkes i oss en brennende lengsel etter å finne vegen hjem.

Som psykoterapeut er mitt fokus å gjenopprette en trygg forankring i kroppen, med en fysisk og jordisk tilhørighet. Endre pustemønsteret. Gjøre bruk av den motoriske og myelinisert del av Vagus nerven for å understøtte det. Vagus er jo selve inngangsportalen til det å stå ansikt til ansikt med våre spøkelser, personlighetstrekkene, uten å la oss rokke for deretter å ta fra dem deres makt over oss.

Da kan vi gjøre oss forhåpninger om en reell forandring, avstemme oss i forhold til det Autentiske Selv – og leve i tråd med det som er dypest sett naturlig for oss. Naturlig er derimot ikke det som for kort tid siden utspilte seg på The Dorchester – forårsaket som det er av spenningsforholdet mellom moral og umoral – overklassens forstillelser - og undertrykket seksualitet.

Nåløyet kan kun passeres i det vi legger i fra oss det vi bærer på, der på utsiden – alt, inkludert moral, umoral og alt som ellers inngår i våre personlighetstrekk. Her kan vi ikke trenge oss på. Bare ved å slippe det alt sammen kan vi gjøre oss forhåpninger om nå inn til det som venter på oss der på den andre siden – vårt Autentiske Selv. Og et naturlig levned.

Psykoterapeut Jørgen Chr. Thorkildsen, MNFP, NFKUT, SEP, KSTF
surrender / s-ecs

.