Jeg har, som terapeuter flest, en lang og omfattende skolering bak meg. Jeg har funnet det mest nyttig å spesialiserer meg i behandling av traumer, både sjokk og emosjonelle / oppvekst eller utviklings traumer. Men det er ikke de teoretiske kunnskapene jeg har tilegnet meg som gjør meg til den terapeuten jeg nå er blitt.

Det meste av min innsikt -  knytter seg til det jeg selv har vært igjennom - for jeg har jo også en historie. Min egen historie. En historie som har påført meg mye smerte. Det var ikke plass til et selv der jeg vokste opp. Alt ble bestemt uten at jeg selv ble spurt. Det var bare å bøye seg i lydighet uten å opponere. Enhver protest ble avvist ... og uteble av den grunn ... styrt som jeg var, av frykt.

 

Da jeg i slutten av tenårene bega meg ut på den store verdenssenen - for å spille den rolle som var meg lært, falt jeg igjennom. Det var ikke noe hold i det jeg viste fram ... helt uten forankring som jeg var. Liten eller ingen kontakt med kroppen - kun ånd, og knapt noe materie. Fra da av startet en periode med depresjon som varte i mer enn to tiår. Jeg var i stor grad preget av handlingslammelse og maktesløshet. Hva jeg enn gjorde, mislyktes. Hvor var det blitt av mitt selv - et selv til å løfte fram noe av mitt eget. Jeg visste ikke en gang hva det var. Derfor kunne det ikke gå min veg. Umulig som det var. Nederlag på nederlag fulgte. Ubeskrivelig smertefullt - og med ensomhet og isolasjon. Uinnfridde forventninger. Skuffelser. Tanken på selvmord var ikke så langt unna.

​

Jeg ble mer eller mindre tvunget inn i karrierere som designer - men verden der ute var for brutal. Sensitiv som jeg er. Ikke noe for meg. Jeg ville heller bli musiker. Men tiden hadde løpt i fra meg. Jeg prøvde mange ting. Jeg var i en periode over et tiår aktiv i den Katolske Kirken, og var til og med aktuell som prest. Men jeg trakk meg før det ble for sent. Min tid i kirken var uten sammenligning den mest depressive av dem alle. Kirken brakte meg ikke nærmere meg selv. Snarere tvert imot ... en ørkesløs vandring. Uten næring. En verden av fromme ideer, uten rot i virkeligheten.

 

Psykologien likedan, igjen en masse teorier ... mas om evidens, veldig mental, og uten næring for meg ...

For å si det som det er : Evidens har ikke vært til noe hjelp for meg - over hodet ikke ...

Tvilen gjør meg i stedet veldig mental ...

og fremmed overfor mitt Selv.

Men tro meg, jeg er for forskning og en undring som aldri tar slutt ...

Tilværelsen er et uuttgrunnelig mysterium.

Tillit, er av et annet format, og utgjør en annerledeshet - den alene bringer oss tilbake til vårt Selv.

​

Alt dette som jeg i min fortvilelse prøvde - har det til felles, at det fikk meg til å lete etter hjelp og et svar ute i den ytre verden ... hvor ingen ting er å finne. Og det gjorde jeg uten noen gang å vende blikket innover.

​

Hva ville livet, klokt og innsiktsfullt som det er, fortelle meg med dette. Jo, at jeg måtte beskytte meg overfor det som gir meg en identitet som er mitt Selv fremmed : Inntrykkene. Alt dette som leder meg hjemmefra og ut i utledighet. Slik kunne det ikke fortsette. Nå handlet det i stedet om å tillate seg selv å leve i tråd med det som er naturlig for oss : Uttrykkene, som knytter seg til de grunnleggende behov. Å si et rungende ja til kroppen slik den naturlig uttrykker seg. Å bevege seg med ynde. Å være et subjekt, sin væren bevisst - og samtidig alltid åpen overfor det som omgir oss. Som et sosialt vesen. Ekte og sann. Og med det bli en deltaker i en virkelighet - en bevissthet og intelligens - som gjennomtrenger og omslutter alt.  Å la oss - på den måten - avstemme i forhold til omgivelsene slike at våre handlinger blir gode.

​

Dette har livet lært meg : Vi er selv svaret - det finnes i dypet av oss, og har hele tiden vært der og ventet på oss. Det eneste vi behøver er å bli minnet om det, og vise det tillit. Det er derfor ingen ting vi må gjøre - annet enn å gi oss hen i tillit - i en erkjennelse av og inngå i en allianse med det.

​