Kunst- og uttrykksterapi er en kreativ tilnærming til den terapeutiske prosess hvor den verbale/ikke-verbale kommunikasjon skjer gjennom bilde, dans/bevegelse, musikk, poesi, drama og psykodrama. Bruk av kunstuttrykk i terapi hviler på følgende grunnteser:

• at ubevisste psykiske prosesser påvirker menneskets atferd

• at vi bærer med oss erfaringer fra barndommen, som påvirker menneskets uttrykksmuligheter og evner til å inngå relasjoner

• at det finnes en grunnleggende forbindelse mellom skapende uttrykk og psykiske prosesser

• at det i alle mennesker finnes en konstruktiv, skapende kraft som streber etter helhet, skjønnhet og integrasjon.

• at det finnes et grunnleggende slektskap mellom de forskjellige kunstretningene og uttrykksformene

• at mennesket behøver estetiske stimuli for å oppnå optimal utvikling.

Disse antagelser er basert på antropologiske, psykologiske og filosofiske overveielser. Antropologisk sett er forbindelsen mellom det kunstneriske uttrykk og liv åpenbar. Musikk, bilde, dans og drama inngår i rituelle helende prosesser, de gir form og struktur til møtet med indre krefter og er basis for selvforståelse og identitet. Voksende filosofiske bevegelser som fenomenologi, eksistensialisme og hermeneutikk har vist begrensningene i moderne forestillinger om rasjonalitet. Dette har igjen ført til fornyet oppmerksomhet omkring forestillingsevnens kognitive verdi og kraften i kunstnerisk kunnskap og praksis.Utviklingen innenfor psykoterapi i de siste hundre år har forårsaket et revidert syn på menneskets indre liv. Forfatteren James Hillman har understreket psykologisk kreativitet som grunnlaget for et velfungerende liv. Det å utforske psykologiske dybder betyr å gjenfinne og koble til vår skapende forestillingsevne. Målet for psykoterapi kan derfor ses som en gjenetablering 
av det skapende livsgrunnlag.

​

​

​

​

​

​