depresjon
en indre konflikt hvor deler av oss - ego-states - undertykker vårt selv.
Depresjon betyr å holde tilbake det som ellers er i bevegelse fra barnsben av - og som nå stopper opp. Unaturlig, dødt og livløst som det i stedet blir. Krefter trenger seg på, såkalte ego-states - krefter som du gir innpass fordi du tror at de virker til ditt beste. Krefter som omgivelsene - dine aller nærmeste, ofte - står bak. Du tror i det lengste at omgivelsene vet best. Dette som de uttrykker, deres ønsker og forventninger - og som de mener er til det beste for deg. Men ingen ting av dette er sant. Ingen ting. Å lytte til omgivelsene og tillegge det de sier om deg betydning - er å la dem gjøre deg til et objekt. Et objekt skapt i deres bilde. Et objekt fremmed for hvem du egentlig er. Et objekt sees kun fra utsiden - og blir derfor noe annet enn det du er. Som objekt er du ikke lenger et subjekt - en som kjenner seg selv fra innsiden. Slik bare du alene kan. Å være deprimert er å kjenne seg selv slik omgivelsene velger å kjenner deg - men uten å være dette aller dypeste i deg bevisst. Ditt selv ...
Du kan kun kjennes fra innsiden, uten spor av depresjon ...
Å kjenne deg på denne måten, det kan bare du gjøre - ikke en gang jeg - men jeg går der ved siden av deg og minner deg på det hele tiden ... slik at du tar deg i vare og lar deg bli forløst fra depresjon.
La oss ta i øyesyn alle de kreftene som gjør deg deprimert - som etterlater deg i dyp depresjon.
Og lære oss til å styre unna dem, avsløre dem slik de ikke igjen fører deg inn i depresjon.
Depresjon er en fremmedgjøring, helt ulik vhordan du egentlig er, depresjon er å la våre ego-states frarøve oss vår identitet.
Depresjon er å bli forledet av slike identitestyver, slik at du glemmer hvem du egentlig er ...
Depresjon sier deg derfor ingen ting om hvem du er, ingen verdens ting ... for du er i dypet av deg selv god nok, uten behov for å endre på noe som helst ... for det finnes alt sammen der - skjult akkurat nå, i dette øyeblikket ...