Depresjon betyr å holde tilbake det som ellers er i bevegelse fra barnsben av - og som nå stopper opp. Unaturlig, dødt og livløst som det i stedet blir. Krefter trenger seg på, såkalte ego-states - krefter som du gir innpass fordi du tror at de virker til ditt beste. Krefter som omgivelsene - dine aller nærmeste, ofte - står bak. Du tror i det lengste at omgivelsene vet best. Dette som de uttrykker, deres ønsker og forventninger - og som de mener er til det beste for deg. Men ingen ting av dette er sant. Ingen ting. Å lytte til omgivelsene og tillegge det de sier om deg betydning - er å la dem gjøre deg til et objekt. Et objekt skapt i deres bilde. Et objekt fremmed for hvem du egentlig er. Et objekt sees kun fra utsiden - og blir derfor noe annet enn det du er. Som objekt er du ikke lenger et subjekt - en som kjenner seg selv fra innsiden. Slik bare du alene kan. Å være deprimert er å kjenne seg selv slik omgivelsene velger å kjenner deg - men uten å være dette aller dypeste i deg bevisst. Ditt selv ...

 

Du kan kun kjennes fra innsiden, uten spor av depresjon ...

​

Å kjenne deg på denne måten, det kan bare du gjøre - ikke en gang jeg -  men jeg går der ved siden av deg og minner deg på det hele tiden ... slik at du tar deg i vare og lar deg bli forløst fra depresjon.

​

La oss ta i øyesyn alle de kreftene som gjør deg deprimert - som etterlater deg i dyp depresjon.

​

Og lære oss til å styre unna dem, avsløre dem slik de ikke igjen fører deg inn i depresjon.

​

Depresjon er en fremmedgjøring, helt ulik vhordan du egentlig er, depresjon er å la våre ego-states frarøve oss vår identitet.

​

Depresjon er å bli forledet av slike identitestyver, slik at du glemmer hvem du egentlig er ...

​

Depresjon sier deg derfor ingen ting om hvem du er, ingen verdens ting ... for du er i dypet av deg selv god nok, uten behov for å endre på noe som helst ... for det finnes alt sammen der - skjult akkurat nå, i dette øyeblikket ...

​

​

​

​

​

​