Det er få som våger å legge ut på den reisen som fører til en løsrivelse fra Ego States - dette av frykt for å bryte den gamle kontrakten – ubevisst som den er - med omsorgsgiverne. Dette inkluderer også alle de som på en eller annen måte har hatt innflytelse over oss. Foreldre, slekt, venner, lærer og prest. Vårt livs søyle og grunnvold. Og den avtalen går jo ut på at hvis vi er slik og gjør det som de sier – ja, da skal de fortsatt være glad i oss og elske oss. Og vi skal regnes som en av dem. Vi kjenner på en frykt for å falle utenfor, sterk som den er – ubevisst som den er. Frykten for å bli overlatt til oss selv. Frykten for å stikke oss ut og bli den ingen lenger vil ha noe å gjøre med.

​

Og igjen, som blir sagt fra gammelt av : Se dere for og ta dere i vare for det som kommer fra de som mener seg å vite. Igjen danner det seg mange Ego States. Riktig mange. Ego States og det å leve et selvstendig liv som individ – de står i et motsetningsforhold til hverandre. Uforenlig som de er. Vi kan ikke tjene to mestre – både vårt Selv og den som gjør oss fremmed overfor det..

​

Frykten for å bryte kontrakten gjør at vi forblir fanget i våre Ego States. Så sterk er denne frykten – at vi gir avkall på vårt Selv.

​

Dette er på ingen måte noe nytt, for som det heter seg fra gammelt av : Gå inn gjennom den trange porten - for den porten er vid, og den vegen er bred som fører til fortapelsen ( å drive hjelpeløst omkring, identifisert med et Ego States uten noen gang å slippe løs fra dem ), og mange er de som går inn gjennom den.  Den porten er trang, og den vegen er smal som fører til livet ( løsrivelse fra Ego States, og et liv i kontakt med Selvet ), og få er de som finner den.

​

Vi må ta motet til oss og velge. Vi må stole på vårt Selv – og bli et sant subjekt, med den kontakten det gir oss til de store sammenhenger. I de sammenhenger finnes ingen ensomhet. Snarere glede og en følelse av å være trygg – en følelse så dyp.

 

 

​

​

​

​