dette er hva enkelte av klientene uttaler om sine erfaringer med s-ecs ................

I en slik sesjon opplever jeg å være dypt forankret i kroppen. Det gir rom for oppmerksomhet, bevissthet og nysgjerrighet. Tiden stanser opp og ord blir overflødige. Ingen ting annet blir viktigere for meg enn dette - å være tilstede her og nå. Gamle spøkelser dukker gjerne opp, men jeg har ikke lenger noe behov for å flykte fra dem, fordi jeg nå er trygg nok til å møte det som kommer imot meg.

Og det gjør at de mister sin makt over meg, og at jeg kommer meg videre.

Kvinne / Student, 29 år

Med sin forståelse for sjelens behov for overgivelse til en naturlig tilstand av trygghet, og den fundamentale tilliten han har til det enkelte individs iboende essensielle kvaliteter fremmer Jørgen min menneskelige utviklingsprosess, og den direkte og umiddelbare kontakten til min egen natur ......

Mann / Psykolog, 42 år

Etter et foredrag om traumeterapi : Dette er det fineste foredraget jeg noen gang har vært på

Kvinnelig PsykoTerapeut i slutten av tyveårene

Jeg fikk mer ut av den første timen med Jørgen, enn et halvt år sammen med den forrige terapeuten ...
Mann / Håndverker, 47 år.

Etter et strevsomt liv hvor tomheten ble mer og mer dominerende sa kroppen stopp rett før jeg rundet femti. All min tilbakeholdte uro og smerte hadde tæret meg opp innvendig og kroppen ville rett og slett ikke mer. I min voksne alder hadde jeg vært innom 4 år i psykoterapigrupper som jeg i etterkant ser hjalp meg til å gå videre, men uten å gå i dybden. Det holdt nesten frem til jeg ble 50 før kroppens skavanker og psyke stoppet meg i arbeidslivet.

Noen timer hos psykolog via jobben, samt et halvt år hos gestaltterapi ble på en måte bare fortsettelse på terapien jeg kjente igjen fra mine yngre dager. Det er jo godt å dele problemene med terapeut, men jeg ser at det bare er å gå rundt grøten. Selvfølgelig gikk jeg i disse timene med ønske og tro på at jeg skulle komme ut av situasjonen, men å prate seg ut av det ble fånyttes. Samtidig som jeg erfarte at jeg mer eller mindre ikke trodde på det jeg sa selv og var mer opptatt av å ‘overleve’ timen. Etter et halvt år i gestalterapi skulle min terapeut gå over i en annen praksis og parallelt med dette kom jeg over et kurs i TRE ( Trauma Releasing Exercises ). Dette ble starten på min terapi via Jørgen som i bunn og grunn egentlig er bortenfor ord.

Jeg takker meg selv for at jeg fant veien - at jeg turte å gå på dette kurset i den tilstanden jeg var, og ikke minst takk til psykologen som deltok på kurset og anbefalte meg å gå videre via Bea eller Jørgen i terapi. Når jeg ser tilbake - ser jeg hvordan Jørgen hele tiden har ledet meg innover i meg selv for å skape tilitt til meg selv og min livskraft, via hans innsikt og de forskjellig kroppsrelaterte metodene han rår over, og ikke minst den tålmodige og varme følgesvennen han blir i terapien. Der ved går vi sammen inn til kjernen i min streven.

Jeg trodde i beste fall bare mitt liv skulle bli å overleve de resterende årene sånn noenlunde, men jeg kjenner og ser nå hvordan en yrende livsglede springer frem parallelt med at jeg beveger meg dypere i meg selv via terapien som ofte er langt bortenfor ord. Det skal ikke underslås at det føles tøft til tider, men min indre veiviser er klar om retningen. Den viker ikke med Jørgen som følgesvenn. Han er unik for meg i denne sammenheng, og jeg håper mange finner veien frem til ham, og med det seg selv.

Mann / IT-Konsulent, 55 år

Jeg har forsøkt å løpe vekk fra meg selv. Men jeg forsto det ikke. Jeg lengtet alltid. Til noe annet. Jeg følte meg som en fremmed blant alle. Jeg kunne vært en marsboer. I grunnen var det det jeg kjente meg som. Huden ble trang. Musklene ble trange. Tankene ble mindre og mindre etter hvert som tiden gikk. Livet ble smått. Jeg døde litt mer for hver dag som gikk. Etterhvert var det som om denne prosessen akselererte. Og ikke kom og si at jeg ikke hadde forsøkt. Jeg hadde det. Freudiansk. Snakke. Snakke. I år. Etter år. Mens jeg ble dårligere. Terapeuten burde reagert. Men gjorde det ikke. Faen ta ham. Jeg ble suicidal av å gå til ham og snakke. Jeg fikk små hvite piller. Legen virket så hjelpeløs. Mens jeg ventet på virkningen gikk jeg. Jeg lærte alle gatene på stedet jeg bor. Jeg kunne nesten begynt å kjøre taxi, alle gatene ble gått, dag etter dag. Gå og holde døden inni meg på avstand.

Så var det noen år med flathet. Inntil jeg klarte å slutte med pillene. Da kom raseriet. Selvfølgelig. Jeg følte meg så snytt. Snytt for livet. Den kognitive behandlingen hjalp like lite som Freuds villfarelser. Begge ga meg følelsen av at det var min skyld at jeg ikke ble bedre. Jeg gikk ikke dypt nok. Jeg prøvde heller ikke hardt nok. Skammen. Over å ikke klare det alle andre fikset så bra. Det enkle. Å leve et liv. Så, en liten setning. Søk på nettet. Bragte meg jorda rundt. USA. Snakke med noen på nettet. Få noen navn. Lese noen bøker. Tenke at jo, det virker så logisk, det må gå via kroppen, det er løsningen. Tenke at nei, treige Norge, dette finnes nok ikke. Men det fantes.

Nå er jeg her. Hos Jørgen. Og sakte har mye inni meg forandret seg. Jeg kan ikke si at det er lett. Det er det ikke. Jeg har grått. Og stakkars Jørgen. Jeg har kalt ham møkkaterapeut og verre ting. Han har fått så hatten passer. Han er den første som har tålt det. Igjen og igjen har jeg grått. Rast. Tenkt at jeg slutter. Jeg orker ikke mer. Men så skjer det små endringer. Det suicidale forsvant. Det depressive seg vekk. Nå holder angsten sakte på å brenne ut, tror jeg. Likevel er det tøft. Ingen har sagt at dette er lett, sier han. Jeg kan heller ikke si det. Men for første gang er det noe som hjelper. Som ikke gjør meg verre. Jeg kan gå i menneskemengder og fryde meg. I stedet for å kjenne meg som en skadeskutt hund som bare lengter hjem og er redd. Gleden vokser. Jeg slutter ikke. Nå som jeg vet hva å leve er. Nå skal ingen ta dette fra meg. Ikke faen.

Kvinne / Kunstner, 58 år

I møte med kolleger har jeg mindre behov for å forsvare meg. Hva de mener om meg er ikke like viktig som tidligere. Jeg er mer oppmerksom på det mine kolleger sier enn før. Jeg oppfatter og forstår budskapet bedre. Jeg er god nok som jeg er. Jeg er trygg i meg selv, jeg frykter ikke hva andre sier eller mener. De har ikke mer makt over meg enn det jeg tillater. Jeg må ikke gjøre noe eller endre meg. Men jeg kan velge å være nysgjerrig på hva andre mener og står for. Jeg kan vokse på erfaring og utvikle meg. Slik er det med alle mennesker. 

 

Prosesser i livet foregår i parallell. Ikke i sekvens/serielt. Som leder handler det mye om å forløse den totale energien og potensiale hos ansatte. Det handler om å forstå og legge til rette for at ansatte kan være sin beste utgave. Være trygg på at kolleger og leder vil det aller beste for dem som ansatt. Som far og leder kan jeg ikke endre andre. Jeg må starte med meg selv. Desto tryggere jeg er på meg selv, desto større påvirkning kan jeg ha på andre. Min sønn har virkelig utviklet seg og blitt tryggere etter at jeg ble tryggere på meg selv. Når jeg endrer min kommunikasjon og oppførsel i relasjon til andre medfører dette en endring hos dem.

 

Et menneske fungerer best om det er i en trygg ramme og samkjørt med andre i en gruppe. Flere grupper fungerer best sammen om de er samkjørte igjen. I en organisasjon blir menneskene, prosessene og systemenes som tannhjul som griper inn i hverandre. Som leder er det min jobb å bidra til at flest tannhjul griper fatt i hverandre slik at dette gir mening for hver enkelt.

Det gir en effektiv lærende organisasjon.

Mann / Leder, 50 år